Forgot your password?
New user?
Rasen
Rasens historie på Grønland
|
|
Vi forbinder grønlandshunden med eskimoene, eller inuitene som de helst selv vil kalles, og som idag befolker de nordligste deler av det nordamerikanske fastland og Grønland. Helt inn til våre dager har hundene vært et livsnødvendig hjelpemiddel for inuitene ved transport vinterstid og ved jakt på sel, isbjørn og moskus.
Grønlandshunden har trolig vært knyttet til inuitene i årtusener. For omkring 12000 år siden levde et steinalderfolk i små grupper i den sydlige del av Sibir - vest for Bajkal-sjøen. Gjennom flere tusen år hadde andre steinalderfolk vandret nordover fortrinnsvis langs de store elvene og østover langs kysten mot det nordamerikanske kontinent. Nå lå et delvis isdekket område og sperret veien mot nord. Etterhvert som det ble varmere trakk imidlertid isen seg tilbake og dette "nye" folket fulgte etter. For omkring 5000 år siden nådde enkelte av dem halvøya Tjukotka i det østlige Sibir og fastlandet i det vestlige Alaska. Og for ca. 4500 år siden nådde de Grønland - Kalaallit Nunaat - verdens største øy i det nord-østlige hjørne av det nordamerikanske kontinent. Dette "nye" folket er forfedrene til de folkeslag som i dag kaller seg inuiter.
Inuitenes språk bærer tydelige tegn på denne lange vandringen. Det er store likheter mellom inuitenes språk fra nord-østlige Sibir til Grønland. Da Knud Rasmussen foretok sin sledereise fra Thule til Alaska i 1920-årene, kunne han gjøre seg forstått med sitt grønlandske morsmål hele veien.
Inuitenes språk tilhører de Uralo-Sibirske språk som i dag er utbredt langs hele grensen mot arktis fra Finnland til Grønland. Dette er sannsynligvis folkegrupper som levde nær forfedrene til inuitene ved Bajkal-sjøen, men som siden vandret mot vest og Europa. De fleste av disse folkeslagene har i dag en eller flere varianter av spisshunden med et kileformet hode og en hale rullet opp på ryggen. Dette kan tyde på at spisshunden også har sin opprinnelse i de sydlige deler av Sibir. Kanskje oppstod den her som en mutasjon for 10-15000 år siden. Videre utvikling som siden har gitt oss alt fra Norsk Elghund, Finsk spets, Samojed, Chow Chow, Siberian Husky, Alaskan Malemute til Grønlandshund, er et resultat av ulike krav som ble stillet til hundene. For enkelte folkegrupper var hunden først og fremst et jaktredskap.
I andre kulturer var den vakt- og gjeterhund. Ofte var den også et viktig transportmiddel som fraktet byttet hjem fra jakt eller som fraktet telt og utstyr når folkene flyttet vinterstid. Som regel måtte hundene oppfylle flere av disse kravene.
I andre kulturer var den vakt- og gjeterhund. Ofte var den også et viktig transportmiddel som fraktet byttet hjem fra jakt eller som fraktet telt og utstyr når folkene flyttet vinterstid. Som regel måtte hundene oppfylle flere av disse kravene.
|
|
For inuitene ble hunden etterhvert et ideelt transportmiddel. Vinterstid kunne den trekke tunge lass over lange distanser, den var nøysom, tålte sterk kulde og kunne også bidra ved jakt på krevende byttedyr. Dersom jakten av ulike årsaker ikke ga resultater og menneskene sultet, kunne den i verste fall også brukes som mat. Sommerstid klarte den seg derimot selv uten nevneverdig oppfølging.
På den annen side hadde ikke inuitene behov for hverken vakt- eller gjeteregenskaper. Store avstander, begrenset tilgang på mat og et strengt klima tillot ikke bygging av større samfunn. Menneskene måtte bo spredt og først og fremst være opptatt med å skaffe seg mat. Det var ikke behov for å krige for å øke territorier og innflytelse. Forholdene mellom de ulike inuit-stammene var derfor stort sett fredelig og behovet for vakthunder var svært begrenset. Inuitene hadde heller ingen husdyr som skulle gjetes. Det var derfor ikke behov for hunder med gjete-egenskaper.
Forholdene langs vandreruten fra det nordlige Sibir til Grønland er meget krevende. Inuitenes livsform - deres kultur - har derfor alltid vært meget spesialisert. De måtte underlegge seg de strenge krav den arktiske natur stiller for å overleve samtidig som de måtte tilpasse seg lokale forhold. Endringer som følge av bl.a. klimasvingninger, endrede ismengder og variasjoner i mengde jaktdyr kunne sette hele samfunn på harde prøver. Når endringene skjedde raskt slik at ikke menneskene hadde tid til å legge om jaktteknikkene, så bukket enten samfunnet under eller forsvant fra området for en kortere eller lengere periode. Også sykdommer og epidemier kan ha bidratt til at enkelte samfunn forsvant.
Det har vært flere ulike innvandringer til Grønland avløst av perioder der øya har vært ubebodd som følge av endrede livsbetingelser. Livsformen til de ulike innvandrerne har variert og vi skiller derfor mellom ulike inuit-kulturer.
De ulike kulturene har fått navn etter steder der det er funnet boplasser eller utstyr fra den enkelte kultur. Siden de første inuitene kom til Grønland for 4500 år siden har følgende inuit-kulturer bebodd øya:
De ulike kulturene har fått navn etter steder der det er funnet boplasser eller utstyr fra den enkelte kultur. Siden de første inuitene kom til Grønland for 4500 år siden har følgende inuit-kulturer bebodd øya:
| Independence I | 2500 f.v.t. - 1800 f.v.t. |
| Independence II | 1300 f.v.t. - 700 f.v.t. |
| Saqqaq | 2500 f.v.t. - 900 f.v.t. |
| Dorset I | 500 f.v.t. - 250 e.v.t. |
| Dorset II | 700 e.v.t. - 900 e.v.t. |
| Thule | 1100 e.v.t. - |
(f.v.t./e.v.t. = før/etter vår tidsregning)
De første inuitene på Grønland, Independence- og Saqqaq-kulturene, hadde hunden som husdyr. Ved utgravninger på Diskoøya har man funnet hunder med skulderhøyde på omkring 90 cm. Mye tyder på at hundene først og fremst ble brukt til jakt og kløv da man ennå ikke har funnet noen sikre tegn på slede-kjøring i form av seltøy eller hundesleder. Fra avfallsplasser nær gamle bosteder har man funnet rester av hundeknokler med snittflater som tyder på at dyrene også ble partert og spist.
Manglende rester av hundesleder kan skyldes at sledene ble laget av materialer som ikke har blitt bevart for ettertiden. Knud Rasmussen beskriver i "Den store sledereisen" sledetyper hos central-inuiter langs nordkysten av Canada der meiene var laget av frosne moskus-skinn og tverrtrærne av frosset kjøtt. Slike sleder vil naturligvis ikke bli bevart.
En annen slede av skinn laget av nunamiutene (innlands-inuiter i Alaska) er beskrevet av Ingstad. Sleden er illustrert av inuiten Paneaq (se ill.). Utgangspunktet er elgskinn som først hulles langs kanten for repet som skal surre lasset. Deretter blir det fuktige skinnet presset ned i en fordypning i sneen, formet omtrent som et badekar. Når skinnet er frosset, er sleden ferdig. Resultatet er en fiks liten "toboggan" som glir fint på det glatte hårlag. Sleden beskrives som en leirslede, men vil sannsynligvis kunne brukes til frakt over lengre distanser dersom man ikke har noe annet alternativ. Heller ikke en skinn-slede vil bli bevart for ettertiden.
Hunden forsvinner med Saqqaq-folket ca. år 900 fvt. og fra de etterfølgende Dorset-kulturene (kalt "Tunit" av Inuitene) kjenner man merkelig nok ikke til spor etter hundehold. Dorset-kulturen befolket Grønland i to omganger. Den siste perioden ble avsluttet ca. år 900.
|
An Inuit paddling a kayak in heavy seas. (Andreas Bloch) (Nansen Photographic Archive)
|
Ett hundre år senere, omkring år 1000, da Erik Raude og hans islendinger bosatte seg på Sydgrønland, var øya sannsynligvis ubebodd. Samtidig var en ny inuit-stamme på vei til Grønland vestfra. Det var Thule-folket, forfedrene til våre dagers grønlendere. Disse var dyktige fangstfolk som ferdes like sikkert til havs i kajakker om sommeren som på isen med hundesleder om vinteren. Hundene var antakelig noe mindre enn Saqqaq-folkets, men like hardføre.
Forholdet mellom de norrøne grønlendere og inuitene, eller skrælinger som vikingene noe nedlatende kalte dem, var stort sett fredelig. Grunnlaget for et godt forhold var byttehandelen. For biter av jern, kniver, vadmel o.likn. kunne det norrøne folk skaffe seg verdifulle varer som hvalrosstenner, pelsverk, skinn, spekk, dun osv..
Inuitene er omtalt svært begrenset i den gamle nordiske litteratur. De ble sannsynligvis regnet som et vanlig innslag på Grønland og ikke verd å skrive om med mindre noe særskilt inntraff. Det er derfor lite å finne om inuitene og deres hunder i gamle norrøne sagaer.
I 1721 fikk den norske misjonæren Hans Egede (1686-1758) tillatelse av den danske konge til å reise til Grønland for å kristne de grønlandske vikinger man fortsatt trodde levde der. Egede fant ingen vikinger, men møtte Thule-kulturen med hunder og hundesleder. Egede skriver i sin lille, men berømte bok "Det gamle Grønlands nye Perlustration" i 1741 at
"Av tamdyr har grønlenderne hunder, de er meget store og mest hvite og sorte i fargen. De har stående ører, og slik som eskimoene selv, er deres hunder stupide og kaldblodige, og de uler mer enn de bjeffer. De anvendes som sledehunder og brukes også til å trekke seler hjem over isen. Det finnes hundespann med opptil 10 hunder, og de kan lett trekke en slede med en last på 5-6 store seler. Grønlenderne har stor nytte av sine hunder, men sørger dårlig for dem, og de må for det meste selv finne mat. De gnager på bein som deres herre har kastet fra seg, og man ser dem i strandkanten om sommeren, hvor de forsøker å spise muslinger. Når eskimoen er velforsynt med kjøtt, kan han noen ganger gi sine hunder kokt selblod, tarmer og annet avfall." |
Noe senere, i 1780, skriver Otto Fabricius i sitt verk "Fauna Grønlandica" (oversatt fra latin til dansk i 1929) at
"Grønlandshunden er en hund med opad bøjet hale, lådden på undersiden og har opprettstående ører. I bygning er den nesten som en ulv med spiss, langstrakt nese, korte ører og temmelig lang, tett pels. De er hvite med sort panne, også helt hvit, men der finnes også sort og hvitbrokete. Den er glupsk og villere i temperament enn europeiske hunder, men dog ikke bisk mot mennesker" |
Over ett hundre år senere, i 1897, skriver Fridtjof Nansen i sin beretning om "The North Greenland Dog" at
"eskimohunden viser mange av de samme trekkene som kjennetegner renrasede hunder fra varmere strøk. Den viser følelser og den er lydig og trofast mot sin herre. Til gjengjeld har eskimoene en dyp kjærlighet for sine hunder selv om dette sjeldent kommer til uttrykk gjenom omsorg eller vennlige ord. Tvert imot, en fremmed som ser dem starte på sledeturer vil få inntrykk av at de bruker pisken med overdrevet makt. Den fremmede vil likevel snart finne ut at den heftige bruken av pisken er like så nødvendig for å lede et hundespann som det er for å kjøre et hestespann" |
Fritjof Nansens beskrivelse av grønlandshunden vitner om stor respekt for rasen - han finner det nesten ufattbart hvilke prøver og lidelser den kan motstå. Den kan gå uten mat i flere dager og den lever utendørs selv i de verste stormer og den strengeste kulde. At den er intelligent er dens evne til å stjele et klart bevis for. Den begrenser riktignok sine tjuvtalenter til det som er spiselig, men hva som er spiselig tøyer den så langt den kan.
Fra midten av 1800-tallet fram til idag har det grønlandske samfunn utviklet seg fra en nomadekultur basert på jakt og fiske til et moderne, sivilisert samfunn. Befolkningen har flyttet fra steinhytter og telt til moderne boliger oppvarmet med elektrisitet. Landet har fått et vel utbygd helsevesen og barna har fått tilbud om skole og utdannelse. Denne utviklingen har ikke vært uproblematisk. Grunnlaget for inuitenes opprinnelige levesett har blitt fjernet uten at det har blitt erstattet av et nytt fundament basert på landets ressurser og beliggenhet og tilpasset vår moderne tid. Resultatet har dessverre blitt sosiale problemer der bl.a. alkohol, familietragedier og selvmord er viktige ingredienser.
Overgangen fra nomadekultur til moderne samfunn har også hatt betydning for inuitenes hundehold. I områdene på vestkysten sør for polarsirkelen har sledehundene måtte vike plass for andre husdyr - først og fremst sau.
Områdene nord for polarsirkelen og østkysten har fått status som sledehund-distrikter. Her er Grønlandshundene enerådende. All import av hund til sledehund-distriktene ble forbudt allerede i 1889. Dette synes å ha tjent to hensikter: stammen av grønlandshunder kunne vernes mot sykdommer som kunne komme med importerte hunder, og innblanding av uønskede gener som reduserer de polare egenskapene kunne forhindres. Heller ikke hunder født i sledehund-distriktene kan bringes tilbake dersom de først er ført ut av området.
I hvilken grad dette forbudet har blitt overholdt er usikkert. Montcombroux beskriver en rekke kjente brudd på bestemmelsene, blant annet innførseler/utførsler som fant sted i forbindelse med Knud Rasmussen's sledereiser. Dette bekreftes av. I 1963-64 ble flere hunder ført fra østkysten av Baffin til områdene rundt Ilulissat og paret med lokale hunder. Umiddelbart etter brøt det ut en valpesyke-epedemi i området som tok livet av et stort antall hunder. De Canadiske hundene ble beskyldt for å ha bragt med seg smitten - hvilket førte til en betydelig skjerpelse av import-forbudet.
Om hundene var blitt behandlet dårlig av enkelte jegere da samfunnet var basert på jakt og fiske, ble neppe forholdene bedre med overgangen til den moderne tid. Økte sosiale problemer ga også økte problemer med hundehold med resulterende dyretragedier.
Den grønlandske sledehund er imidlertid langsomt i ferd med å miste sin rolle i forbindelse med fangst og fiskeri. Snøscooteren blir stadig viktigere. I enkelte områder har antallet sledhunder sunket dramatisk. For eksempel lyder offisielle tall på 1500 hunder i Upernavik, mens embedsdyrelegen fra Ilulissat antyder at tallet er maksimalt 850, kanskje helt nede i 500. Tendensen varierer noe avhengig av mulighetene for å bruke snøscootere.
I Kullorsuaq, nord for Upernavik, er mulighetene for snøscooter ikke så gode og bestanden er derfor mer stabil.
I Kullorsuaq, nord for Upernavik, er mulighetene for snøscooter ikke så gode og bestanden er derfor mer stabil.
Hundene synes samtidig å ha fått nye roller i dagens grønlandske samfunn. I de senere årene har vinterens store sportsbegivenhet blitt hundeslede-veddeløpene. Det arrangeres en rekke veddeløp for ulike aldersklasser og for både amatører og profesjonelle. Elevene i skolenes første årgang er yngste klasse. Yngste klasse kjører med opp til to hunder. Deretter øker antall hunder med barnas alder.
For de voksne er det veddeløp både for kvinner og menn. Fangere og fiskere er "profesjonelle", de øvrige er "amatører". Løpene samler mange mennesker og nivået i konkurranser er meget høyt. Dette gjelder spesielt Grønlandsmesterskapet i sledehundkjøring som har vært arrangert siden tidlig på 1980-tallet. Snitt-hastigheten for de beste spannene i dette mesterskapet er fullt på høyde med de beste blandingsspannene i Europa og i Nord-Amerika.
Grønlandshunden betyr også stadig mer for turisme. En rekke sledehundkjørere tilbyr sledeturer med hund ut fra de større byer og tettsteder.
Selv om det i det profesjonelle fanger- og fiskeryrket sannsynlig er et skifte til snøscooter på gang, betyr konkurransekjøring og turisme, koblet med en bevisst politikk som begrenser snøscooterens utbredelse, at det er god fremtid for hund og slede i de grønlandske sledehund distrikter.
Sledehundene har gjennom hele perioden de har vært med inuitene gjennomgått en kontinuerlig utvikling. Ikke uventet finner vi derfor ulike hundetyper langs hele ruten fra østlige Sibir til Grønland.
Også på Grønland varierer hundetypen. Helge Ingstad skriver i boken "Øst for den store bre" fra 1935 om den type som er stedegen for Øst-Grønlands sydlige strøk i Angmagssalik-distriktet at den
| "avviker adskillig fra den sibirske og kanadiske polarhund, men også fra Vestgrønlandshunden, som gjennomgående synes mer storvoksen og muligens også har farveanlegg som Angmagssalik-hunden mangler. Den siste er smidig og lett bygget, farven går gjerne i det kvite, brune eller gule. Det som særlig har slått meg ved Angmagssalik-hunden er dens typiske ulveutseende, som trer skarpt frem ved den spisse snute, hodets form, kroppsbyggning iøvrig og ikke minst i dyrets natur." |
Inuitene i Angmagssalik-distriktet har levd relativt isolert i lang tid - bosettningen ble oppdaget først i 1884. Eventuelle kontakter med andre inuit-kulturer har derfor vært av tilfeldig art med den følge at hundetypen har fått en mer isolert utforming enn kanskje hos noen annen inuit-gruppe. I en isolert kultur vil hunder med spesielt gode bruksegenskaper lett kunne dominere avlen i en periode. Dersom disse representerer en spesiell hundetype vil denne typen snart bli dominerende i området.
Hva som har ført til at østgrønlandshunden avviker fra sine slektninger på Vestgrønland og i Thule-området er uvisst. Kanskje har forskjeller i snø- og isforhold eller topografi gitt fordeler for en annen hundetype. Snøforholdene på østkysten er ofte ekstreme med dyp, løs snø i månedsvis om vinteren. Samtidig er fjord- og hav-isen mer usikker for ferdsel enn i andre områder av Grønland. Det er ikke vanskelig å forestille seg at inuitene på østkysten har foretrukket lettere typer som kan ta seg fram i løssnøen.
Vestkysten er derimot snøfattig med nedbørsmengder på linje med ørkenstrøk. Behovet for lette hunder som kunne ta seg fram i dybsnøen er derfor mindre.
I Thule-området har kjøringen vesentlig vært på havis. Thulefolk er vant til å reise langt på slede. Ofte er hele familien med. Dette har stilt helt andre krav til hundene enn i de øvrige områdene. Thule-hundene har derfor generelt vært større og mer høybeinte enn hundene lenger sør.
Det er sannsynlig at Thule-hundene tidligere hadde et nært slektskap med hundene i Nord-Canada da avstanden over til Ellesmere Island bare er 32 km. Det var hyppig kontakt mellom inuitene på begge sider av Smith sund mellom de to øyer, og det er høyst sannsynlig at det også resulterte i utveksling av hunder.
Populasjonen av Grønlandshunder i Thule-området har imidlertid vært rammet sterkt av sykdoms-epidemier. Etter utbrudd av en valpesyke-epidemi i 1898 skal det kun ha vært tre overlevende hunder igjen. I tillegg har enkelte pol-ekspedisjoner gjort kraftige innhugg i bestanden. Thule har derfor fått tilførsel av et ikke ubetydelig antall hunder fra Vest-Grønland slik at forskjellen mellom hunder i ulike sledehund-distrikter idag sannnsynligvis er sterkt redusert..
Kanskje kan innvandringsmønsteret ha vært forskjellig for folkegruppene på Øst- og Vest-Grønland slik at hundene stammer fra ulike forfedre. Studier av hundetyper langs øst- og vestkysten og ikke minst hundeskjeletter langs de nordlige strøk av Øst-Grønland kan gi oss ledetråder om Thule-kulturens vandringer og bosetningsmønster. Av særlig interesse er områdene på Nordøst-Grønland der inuit-kulturen nå er utdødd. Skulle hundeknoklene ved de gamle boplasser der vise seg å ha tilknytning i den ene eller annen retning, vil det være et viktig ledd i beviskjeden til avgjørelse om Nordøstre Grønland ble befolket ved innvandring fra syd eller nord.
Også biologen Sylvia Feder tar til ord for en sammenligning av hundene på øst- og vestkysten. Hennes hypotese er at hunder i Canada og på vestkysten er nærmere i slekt enn hundene på øst- og vestkysten. Om dette lar seg påvise lenger er usikkert. Det har i de senere år vært overført hunder fra vestkysten for å forsterke stammen av hunder på østkysten.
Hvilken rolle hundeslede-veddeløpene har spilt og vil spille for utviklingen av grønlandshund i fremtiden er usikkert. Fra andre områder i arktis vet vi at krav til høy hastighet framelsker en lettere og mer høybent hundetype enn den vi tradisjonelt mener å kjenne fra Grønland. Mye tyder på at grønlenderne allerede kan ha utviklet en raskere løpstype enn vi tradisjonelt forbinder med rasen. Gjennomsnittshastigheten i sledehundkonkurranser på Grønland idag ligger på over 21 km/h i løp som strekker seg over 45-50 km. I Norge er det bare fuglehunder, blandingshunder og lette siberian huskies som kan måle seg med denne hastigheten. Fordelen med de grønlandske sledehunder er at disse også er i stand til å tåle ekstreme temperaturer.
Dette illustrerer at i tillegg til variasjon i type mellom ulike deler av sledehund-distriktene finnes det en betydelig variasjon mellom hunder i den enkelte by eller bygd. At det lokalt finnes mange typer hund bekreftes av veterinær Ken Leisner som virket i Ilulissat fram til sommeren 2002. Han skriver i email i januar 2002:
|
"Det er forøvrigt vigtigt at erkende, at der er en meget stor forskel på udseendet blandt de 25.000 hunde der er i de grønlandske slædehundedistrikter i dag".
|
|
|
Velkommen til Polarhundløpet 2012.