Sør-Norge Vest
Medlemsstoff
Her kan medlemmer få publisert turrapporter og andre historier.
Send stoff til soernorgevest@polarhund.no
Ut på tur aldri sur?!
Av Sara M.K.Prestvik
Normale mennesker er nok lei av været som i disse dager herjer de sørlige deler av landet. Og den delen av meg som hører til landbruket (undertegnede jobber altså i landbruket) river meg i håret og ser pengene forsvinner ut av kassa sammen med flomvannet. Men polarhund-delen gliser bredt og gnir seg i henda. Jippi, kaldt nok til å ut på tur! Så med to dager fri til rådighet i strekk var det femstjerners fjelltur booket i en ellers hektisk timeplan.
Med et ego større enn Galdhøpiggen (2469 mener jeg å huske fra barndommens plagsomme geografi timer) og en sekk pakka med mer luksus enn Rica Park Hotel la jeg ut på tur (med klar forvissning om at kondisen var like bra som i fjor på denne tiden av året.) med to mutter og en aussie. Joda, været var helt topp, ca 10 grader og duskeregn og perfekt traske vær! Hele Haglebu for meg sjøl (ingen andre gidder gå i sånt vær likevel, og fjellet er jo for tiden en smule bløtt).... Etter en times trasking Lurte jeg på om jeg virkelig trengte den stolen, øksa (på fjellet???!!!), tre flasker brennstoff og en haug med boksemat, kjøtt til bikkjene og ymse anna pikk pakk. (som jeg da jeg pakka tenkte "joda jeg er så vandt til å gå med sekk så... skal jo bare gå to dager da...ja jeg tar det med")
Men sekken var bare en ting, med med to hannhunder akkurat fyllt året, og oppdaget at grenser -jo grenser må alltid prøves ut... Og når matmor går med 30 kg (!!!) tull på ryggen så er vel ikke fokus 100 % på gutta lengre..... Så de tidligere tiders strenge forbud mot markering, for eksempel, var en ypperlig grense å flytte i det tidspunktet matmor innså sin overmodige sekkepakking.
Og med en aussie på tur, som er en gjeterhund, går det ikke alltid like rett fram som vi er vandt med på mutten. Neida. Går det ikke fort nok fremover, går vi til høyre, venstre, bak matmor, ut på andre sida, surre liner, hoppe over kløvhunden (som gjør sitt aller beste for å vikle seg ut igjen av virrvarret) og tilbake rundt matmor ennå en gang. Så det jeg hadde sett for meg en milelang tur laaangt innover viddene, inn til Høgevarde på Norefjell, ble en tretimers rusletur til et lite vann som heter Småtjønna. Men tross alt plunderet hadde jeg en helt perfekt tur, lærerikt for hundene (og undertegnedes ego???) og hensikten, å bli sliten, ja den oppnådde jeg da i alle fall.
Så når kvelden kom, teltet var oppe og sola glimtet til akkurat idet den gikk under horisonten, fiske stanga sto i bøy og all spaghetti à la capri'en var fortært så var i alle fall denne kroppen så fornøyd som den kunne bli. Kvelden ble også brukt til å rusle med kløv på gutta rundt det lille vannet, så de fikk prøve seg litt. Det var artig å se åssen de på hver sin måte tilpassa ganglag og etterhvert begynte å vurdere veivalg litt mer enn vanlig....
Heimatt turen var like flott, tross surrende aussie, tung bør, stive muskler og ruskevær. Aussien blei bedre og bedre, musklene løsna etterhvert, og regnet kjølte ned en likevel alltfor varm kropp.
Så alt i alt husker jeg det nå, en uke i etterkant, som en perfekt tur, avkopling i særklasse! Også husker jeg til neste tur da, at jeg muligens pakker litt lettere da :-)
-sara