Om grønlandshunden

Rasens historie; bakgrunn og utvikling

Tidlig historie

Grønlandshunden vi har i Norge i dag, har sin opprinnelse hos inuittene (eskimoene) på Grønland og i arktiske Canada. Den rasen vi opplever i dag er meget gammel og er resultatet av mange tusen års utvikling. For på tilstrekkelig vis å forstå denne utviklingen og rasens egenskaper, er det viktig å ha forståelse for inuittenes egen historie.
Hvis vi ser på innvandringen til Grønland litt isolert, vet vi at øya har vært befolket og avfolket i flere etapper frem til moderne tid. Endrede livsbetingelser har medført at ulike befolkningsgrupper, kulturer, har mistet livsgrunnlaget og dødd ut. Noen av disse kulturene har hatt hunder, andre ikke.
Dagens befolkning på Grønland tilhører det som kalles Thule-kulturen. Denne kulturen vandret inn på øya omkring år 1100. De var på mange vis, både utstyrsteknisk og kulturmessig, bedre i stand til å tilpasse seg de skiftende forholdene enn de tidligere kulturer. De var utstyrt med fantastiske redskaper som hunder og slede, kajakk og umiak (konebåt). De var dermed i stand til å reise over store områder og utnytte hele landets ressurser. De har i løpet av noen århundrer befolket hele Grønlands isfrie kystområder.
Hundene deres var relativt store og kraftige sledehunder, tilpasset å overleve i et barskt arktisk klima. De har vært benyttet som sledehunder, kløvhunder, jakthunder og i vanskelige perioder trolig også som nødproviant. Det har ikke forekommet en bevisst utvikling av hundetype, det er naturens egne mekanismer som har fått virke. De hundene som ikke har vært i stand til å møte de harde kravene som ble stilt, har dødd ut.
På Grønland er det kun kystområdene som er isfrie og beboelige. Resten er fortsatt i dag fanget i istiden. Nesten alt land er dekket av en isbre, innlandsisen, som er opp til 2500 m tykk. Langs de bebodde kystområdene er det i dag delt opp i områder for hold av sledehunder, sledehunddistrikter, og områder for husdyrhold, der hold av sledehunder ikke er tillatt.
Grensen mellom disse områdene går om lag ved polarsirkelen. I slededistriktene er all innførsel av hunder utenfra forbudt og har vært det i mange år. Dette er gjort både for å ivareta den stedegne rase, fremmede raser er ikke ønsket, og for å hindre innførsel av nye smittbare sykdommer på hundestammen. Innførselsforbudet gjelder også hunder som en gang har blitt ført ut av slededistriktene. Disse kan dermed ikke tilbakeføres.
I de senere år har det vært foretatt undersøkelser for å se på den genetiske avstanden mellom de tre populasjonene og graden av genetisk varians innad i hver gruppe. Undersøkelsene ble samtidig også utført på hunder av typen Canadian Inuit Dog, den canadiske typen av vår grønlandshund.
Resultatene viser at innad på Grønland er den genetiske avstanden størst mellom hundene på østkysten og hundene på vestkysten. Den genetiske avstanden er minst mellom østkysten og Thule-området. Videre viste resultatene at den genetiske avstanden var mindre mellom hundene i Thule-området og hundene fra Canada, enn den var mellom de tre ulike områdene innen Grønland. (Ref; Hanne Friis Andersen, Population Genetic Analyses of the Greenland dog and Canadian Inuit dog, Veterianary Matsers Thesis V8650, 2005)
Den genetiske variasjonen viste seg også å være god innen hver av de tre områdene på Grønland. Dette er selvfølgelig viktig for å hindre innavl, men også en meget god forklaring på den store variasjon vi finner innen rasen i dag. (Ref; Hanne Friis Andersen, Population Genetic Analyses of the Greenland dog and Canadian Inuit dog, Veterianary Matsers Thesis V8650, 2005)

Rasens historie iNorge

De store ekspedisjoner

De første Grønlandshundene kom til Norge i årene rundt år 1900. Hunder som var benyttet ved de store polarekspedisjonene ble tidvis tatt med hjem etter utført oppdrag.
De første hundene som vi med sikkerhet kan si hadde betydning for en fremtidig norsk grønlandshundstamme var hundene etter Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen i årene 1910-12. Amundsen anskaffet i fortkant av ekspedisjonen om lag 100 hunder fra Vest-Grønland. Ved avslutning av ekspedisjonen var det 39 overlevende hunder som ble lastet om bord i Fram.
En del av hundene ble gitt i gave til australske Douglas Mawson for hans nært forestående ekspedisjon til Antarktis. Hvor mange hunder Amundsen faktisk hadde med tilbake til Norge er derfor noe usikkert. Noen hunder er kjent ved navn og har fått etterkommere i Norge. En del av hundene ble trolig også brakt videre til Svalbard der de har vært brukt til å bygge opp en stamme av hunder.

Mellomkrigstiden

I årene mellom første og andre verdenskrig ble avlen i Norge i stor grad basert på linjene etter Amundsens hunder. Den kanskje mest kjente er sønnesønns sønn av Amundsens hund Obersten, Int Ch Fram. Fram var en meget kraftig, stram og flott hann, men med et tøft temperament. Int.Ch. Fram sies å være modell for standarden for grønlandshund som ble utarbeidet i miljøet rundt Norsk Trekkhundklubb og vedtatt av NKK i 1935.
Å nedtegne en stor og variert rases standard på bakgrunn av en enkelt hund, blir selvfølgelig helt feil i forhold til vår tids forståelse av behovet rasemessig sunnhet gjennom variasjon og genetisk diversitet. Man kan derfor håpe at standarden også bygget på tidligere beskrivelser av grønlandshunden. I standarden vedtatt av NKK i 1935 ble Nordisk Kennel Union oppført som rasens hjemland. I dagens standard er dette endret til Danmark.

Tiden etter andre verdenskrig

Den andre verdenskrig medførte et kraftig tilbakeslag for avlen. En del større hunderaser ble rekvirert av tyskere, deriblant grønlandshunder. Mange hunder døde også av valpesyke i krigsårene. Etter krigen hadde man derfor nesten ikke hunder å bygge videre på i Norge.
Først mot slutten av 40-tallet og på begynnelsen av 50-tallet lyktes det å få importert noen hunder fra Grønland igjen. Disse hundene ble så svært sentrale i avlen for å bygge opp igjen den norske grønlandshundstammen.
Norsk Trekkhundklubb mottok i årene 1952, 1958 og 1959 en rekke hunder fra England. Dette var hunder som henholdsvis hadde vært brukt på Festival of Britain, en britisk sydpolekspedisjon og deltatt i filminnspilling. Flere av disse ble registrert og brukt i avl.
Som en kuriositet kan det nevnes at da hundene fra 1952, samtlige oppgitt å være fra Vest-Grønland, ble utstilt på en NKK-utstilling for typegodkjenning, ble bare 9 godkjent som grønlandshund. De øvrige 6 ble registrert som siberian huskies. En tispe (Win) ble registrert som husky, mens hennes sønner (Raude, Kaifas og Brumbas) ble registrert som grønlandshunder.
Dette viser først og fremst at kunnskapene om de polare rasene var svært begrenset på den tiden. En forklaring på den spesielle typegodkjenningen kan også være at variasjonen blant hundene på Grønland var like stor den gang som nå, slik at et en del av de hunder som var direkte importert fra Grønland ikke passet inn i den relativt snevre «type»-forståelsen som ligger til grunn for rasestandarden. Slik snever tolkning av standarden er noe man i dag på det sterkeste søker å unngå.
Mot slutten av 60-tallet fikk NTK en ny stor gruppe hunder, denne gang med opprinnelse fra Thule i Nord-Grønland. Hundene hadde vært med på en trans-arktisk ekspedisjon ledet av engelskmannen Wally Herbert. En del av disse hundene kom til å dominere mye av avlen på tidlig 70-tall.
Det er naturlig å anta at hundene som har blitt importert gjennom årene har spilt en vesentlig rolle i avlen. I perioden fremover mot 90-tallet har det vært importert svært få hunder sammenlignet med tidligere. Det er også utelukkende privatpersoner som har stått for importen.

Det nye årtusen

Som raseklubb har Norsk Polarhundklubb de siste årene fått gjennomført en vesentlig endring og oppdatering i reglene omkring registrering av hunder importert fra Grønland. Hensikten bak reglementet er å muliggjøre import og stambokføring av sunne, friske og typeriktige hunder fra Grønland. Dersom importerte hunder skal holdes ute fra stamboken må en slik avgjørelse være basert på reelle helsemessige vurderinger og ikke tilfeldigheter i utøvelsen av et uhensiktsmessig regelverk.
Norsk Polarhundklubb er meget fornøyd med dagens regelverk og ser med stor glede på at det de senere år har vært en merkbar økning i antallet importerte hunder. Det siste tiåret ser vi følgende antall importerte hunder:
År             2000    2001    2002    2009
Hunder      2            7           9          18

Dette er antall vi ikke finner siden 50- og 60-tallet. Dette er ikke bare en betydelig mengde hunder, det er også en svært betydelig mengde ferskt genetisk materiale som rasemiljøet må forvalte på en mest mulig fornuftig måte.
Grønlandshund har i dag en om lag hundre år lang historie i Norge. Gjennom hele denne perioden har det, som vi har skrevet om tidligere, kommet inn nytt blod – nytt genetisk materiale – til den norske stammen av hunder. Grønlandshund er med en slik mulighet, en av svært få registrerte hunderaser i verden som fortsatt, kan gå tilbake til en opprinnelig, populasjon for å hente nye hunder som kan stambokføres og inngå som avlsdyr i den registrerte stammen av hunder.
Dette har ført til at vi fortsatt i dag har en meget sterk og sunn rase med stor grad av genetisk variasjon. Vi har også en registrert rase som har holdt seg typelik og tilnærmet identisk med sin opprinnelse. Dette er noe rasemiljøet er stolt av og som Norsk Polarhundklubb er svært opptatt av at skal forvaltes på en god måte.